– Vel, så hør, hvor mye, vil jeg forklare i et nøtteskall: Eeee… leste du Gogol?
– Han drakk en mogul.
– Tuller du med meg?
– Det var humor. Jeg så filmer med hans deltakelse.
– Det er bra. Så du en film om NOS?
– Om hvem nese?
– Vel, ikke om din? … – Ottila hoppet av bordet, – Humor igjen?
– Mnn, ja! – Den gamle mannen reiste seg oppmerksom. Ottila så på korporalens lysken og løftet hodet med svulmende øyne, kastet hodet til enden og så bare en søvnig pleksus.
– Sitt jævla!! skrek han. Korporalen satt i en startposisjon.
– Jeg husket det. Kassetten… det er her mannen mistet nesen…
– Husket?
– Det stemmer!!
– Så vi vil se etter ham. Selv … – Og Ottila stakk en finger i taket. – ba meg om en halv dag. Han ba veldig mye om at jeg personlig skulle ta opp denne saken. Så å si, tok personlig kontroll.
– Gud?
– Nei, du lurer, Marshal. Nuuu, vår gud. Han sa at det ikke er noen som er verdigere … – Ottila hoppet på knærne, sto underordnet og tok kontroll over situasjonen.
– Og hvordan skal vi se etter ham. Dette er en historie?! Dessuten døde de.
– Hvem er de?
– Vel, disse, hovedpersonene døde for lenge siden… og Gogol er hovedvitnet, det samme… vel, død.?! Dette er ikke humor.. Ahhh?
– Nar. – Feilen hoppet fra fanget til Incephalopath. – Vi vil se etter et monument på et kobbertavle som ble stjålet. Enten hjemløse eller kjeltringer. Likevel, et monument til NOSU, og kanskje… antikviteter.!?
– Og hvem blir her?
– Isolde og Izzy for hovedpersonen.
– Er han fortsatt liten?
– Ingenting er lite, jeg kjente allerede en kvinne i årene hans.
– For dette er mye sinn ikke nødvendig: legg den, spyttet og gikk…
– Hvordan vite, hvordan vite…
– Nei, beskytter, jeg kunne bli, hjertet mitt er svakt…
– Ingenting, her i St. Petersburg vil du puste inn gasser og lette.
Harutun ønsket fortsatt å si noe for å være hos Klops kone, men han ble gjennomtenkt og så bort på den krypende to-halen på kneet og presset insektet inn i stoffet til buksene med tommelen.
– Hva ville du utslette? – sarkastisk og skviset øynene, spurte Ottila.
– Jeg har ikke penger eller medisin.
– Det er løselig. Alt betaler budsjettet. Hvis vi finner nesen.
– Og hvis vi ikke finner det?
– Og hvis vi ikke finner det, blir alle utgifter trukket fra deg.
– Hvordan så?
– Og slik. Hvis du fremdeles stiller dumme spørsmål, kan du miste jobben. Har du det?
– Det stemmer, forstått. Når skal vi?
– Dumt spørsmål. Vi burde allerede være der. La oss gå nå!
– Og hva er så snart? Har jeg ikke pakket kofferten?
– Vi må alltid holde den klar. Du visste hvor du fikk jobb… Forresten, den samme tingen…
– Hva?
– Jeg pakket ikke kofferten. Ja, vi trenger dem ikke. Ved ankomst, kjøp det du trenger. Jeg har bankkort.
– Og hvis det ikke er nok penger?
– Han vil kaste. – og igjen banket distriktspolitimannen en finger i taket og i pygmestil hoppet han, med hjelp av søppel, på bordet og viftet med en fot foran nesen til kollegaen. Han reiste seg og krysset bordet til fots i retning fra Arutun til stolen. Tårer og satte kursen mot avkjørselen.
– Hva sitter du? la oss gå! – og vinket med hånden, – og som om han langs St. Petersburg feide over jorden…
De forlot høyborget, og etterlot bare en lapp i kritt på døren:
«Vær ikke bekymret. Vi dro på et presserende oppdrag til St. Petersburg. Du blir på stedet til Incephalate, og Izya – i stedet for meg.. Meg!»
Og nederst er tilskuddet i en annen håndskrift:
«Beklager, Pupsik, jeg kommer tilbake som jeg må! Mens loppen din går opp. Vent på meg, så kommer jeg tilbake. Kanskje en…»
Izya leste notatet, og skrev på laken i sin håndskrift til faren og Intsefalopat, gjemte den den i lommen og tørket inskripsjonen fra døren.
– Vel, gammel geit, du har det. – Jeg tok mobiltelefonen og sendte SMS til faren min. Så gikk han inn i huset og ga lappen til moren. Hun leste og trakk på skuldrene.
La ham ri. Vi vil erstatte den. Og ikke et ord om fortsettelsen av faren. Har du det?
– Selvfølgelig, mor, jeg forstår… Og la oss ta grisen fra rektoren, ahh? foreslo han.
– Hva er du? Vi må gjøre alt i henhold til charter og rettferdighet.
– Og han roper på meg i rettferdighet?
– Han er regissøren. Han vet bedre. Og han vil selv være rettferdiggjort for Gud.
– Er det den som henger på veggen på kontoret?
– Nesten. Der henger Iron Felix, hans stedfortreder. Greit, gå og lekser.
– Det gjorde jeg. Mamma, kan jeg gå en tur på elva?
– Gå, men husk, valp: drukn, kom ikke hjem. Jeg vil drepe deg… Har du det?
– Ja. – Izzy ropte og forsvant bak døra…
Apulase 3
– Nei, beskytter, jeg kunne bli, hjertet mitt er svakt…
– Ingenting, her i St. Petersburg vil du puste inn gasser og lette.
Harutun ønsket fortsatt å si noe for å være hos Klops kone, men han ble gjennomtenkt og så bort på den krypende to-halen på kneet og presset insektet inn i stoffet til buksene med tommelen.
– Hva ville du utslette? – sarkastisk og skviset øynene, spurte Ottila.
– Jeg har ikke penger eller medisin.
– Det er løselig. Alt betaler budsjettet. Hvis vi finner nesen.
– Og hvis vi ikke finner det?
– Og hvis vi ikke finner det, blir alle utgifter trukket fra deg.
– Hvordan så?
– Og slik. Hvis du fremdeles stiller dumme spørsmål, kan du miste jobben. Har du det?
– Det stemmer, forstått. Når skal vi?
– Dumt spørsmål. Vi burde allerede være der. La oss gå nå!
– Og hva er så snart? Har jeg ikke pakket kofferten?
– Vi må alltid holde den klar. Du visste hvor du fikk jobb… Forresten, den samme tingen…
– Hva?
– Jeg pakket ikke kofferten. Ja, vi trenger dem ikke. Ved ankomst, kjøp det du trenger. Jeg har bankkort.
– Og hvis det ikke er nok penger?
– Han vil kaste. – og igjen banket distriktspolitimannen en finger