«Kommer jeg til leve?» spurte MacGil edruelig og stilte spørsmålet han ville spørre helt siden han våknet opp fra gårsdagens fryktelige mareritt.
«Jeg drømte sist natt om en kråke», la han til. «Den kom og stjal kronen. Så kom en annen kråke og bar meg avsted. Mens den gjorde det, så jeg kongeriket spre seg under meg. Det ble svart mens jeg ble bært bort. Øde. Et ødemark.»
Han så opp på Argon med våte øyne.
«Var det en drøm? Eller noe mer?»
Drømmer er alltid noe mer, er de ikke?» spurte Argon.
MacGil ble slått av en synkende følelse.
«Hvor ligger faren? Bare fortell meg dette.»
Argon tok et skritt nærmere og stirret inn i øynene hans med en voldsom intensitet, at MacGil føltes som han stirret inn i en helt annen verden.
Argon lente forover og hvisket:
«Alltid nærmere enn du tror.»
KAPITTEL FIRE
Thor gjemte seg i høyet bak i vognen, mens den skubbet hans langs landeveien. Han hadde kommet til veien før natten. Han ventet tålmodig til en vogn som var stor nok for at han kunne komme seg opp i den uten at noen la merke til det. Det var mørkt da, og vognen gikk bedagelig langs veien, sakte nok til at han kunne få en god løpefart og hoppe inn fra baksiden. Han landet i høyet og gjemte seg. Heldigvis hadde ikke kusken lagt merke til ham. Thor var ikke helt sikker på om at vognen skulle til Kongens hoff, men den gikk i den retningen, og en vogn på denne størrelsen, og med disse merkene, ville antageligvis ikke dra andre steder.
Mens Thor reiste gjennom natten, var han våken i flere timer og tenkte på møtet med Sybolden. Med Argon. Om hans skjebne. Hans tidligere hjem. Hans mor. Han følte at universet hadde svart ham, og fortalte at han hadde en annen skjebne. Han lå der med hendene bak hodet og stirret på nattehimmelen som var synlig bak et fillete vognduk. Han så på universet, som så strålende ut og på de røde stjernene som lå langt der borte. Han var spent. For første gang i hans liv, var han på en reise. Han visste ikke hvor, men han var på vei. På en eller annen måte så ville han komme seg til Kongens hoff.
Da Thor åpnet sine øyne, var det morgen. Lys strømmet inn og han innså at han hadde sovnet. Han satte seg opp raskt, så rundt og var irritert at han sovnet. Han skulle ha vært mer på vakt—det var flaks han ikke hadde blitt oppdaget.
Vognen beveget seg fremdeles, men skubbet ikke så mye. Det betydde bare en ting: en bedre vei. De måtte være nær en by. Thor så ned og så hvor glatt veien var. Den var tom for stener, grøfter, og var opplinjet med fine hvite skjell. Hjertet hans slo raskere; de nærmet seg Kongens hoff.
Thor så ut av baksiden av vognet og ble overvelmet. De skinnende rene gatene var fylt med aktivitet. Dusinvis av vogner, i alle former og størrelser som var lastet med all slags ting, fylte veiene. En var lastet med pels; en annen med tepper; og nok en annen med kyllinger. Blant vognene gikk flere hundre kjøpfolk, noen med kveg, andre bar kurver med varer på hodet. Fire menn bar en haug med silke som lå på flere staver. Det var en hær av folk og alle gikk i en retning.
Thor følte seg levende. Han hadde aldri sett så mange mennesker på en gang, så mange varer, og mye som hendte rundt ham. Han levd i en liten landsby hele livet, og var nå i en storby fylt med mennesker.
Han hørte et høylydt bråk, kjetting skar mot hverandre, et stort brak fran noe stort av tre slik at bakken ristet. Et øyeblikk senere kom en annerledes lyd. Det var lyden av hestehover som klakket på en treoverflate. Han så ned og innså at de krysset en bro; under dem var det en vollgrav. De var på en vindebro.
Thor stakk hodet ut og så enorme stensøyler og en jernport med pigger over ham. De passerte gjennom Kongens port.
Det var den største porten han hadde noensinne sett. Han så opp på piggene og tenkte at dersom de kom ned så ville de ha kuttet ham i to. Han så fire av Sølvene til Kongen bevokte inngangen, og hjertet hans slo raskere.
De passerte en lang stentunnel og et par øyeblikk senere åpnet himmelen seg igjen. De var inne i Kongens hoff.
Thor kunne knapt tro det. Det var til og med mer aktivitet her, om det hele tatt var mulig—det som så ut som de var tusenvis av mennesker her og som gikk rundt i alle retninger. Det var store områder med gress som var helt perfekt klippet, og blomstrende blomster overalt. Veien videt seg ut og langs den var det boder, butikker og stenbygninger. Og blant alt dette var Kongens menn. Soldater dekket i rustning. Thor hadde klart det.
Thor var så spent at han sto opp uten å tenke på det; og da han gjorde det, stoppet vognen abrupt og sendte han fallende bakover. Han landet på rygget i høyet. Men før han kunne komme seg opp kom det en trelyd som ble senket. Han så opp og så en sint gammel mann som var kledd i filler og skulte på ham. Kusken lente seg inn og grep Thor ved anklene med hans beinete hender, og dro han ut.
Thor fløy ut, landet hardt på rygge på den møkkete veien og skapte en støvsky. Bak han kom det latter fra folk.
«Neste gang du kjører i min vogn, gutt, så havner du i buret! Du er heldig jeg ikke roper på Sølvene!
Den gamle mannen snudde og spyttet, og deretter skyndte seg tilbake på vognen og pisket hestene fremover.
Fremdeles flau prøvde Thor komme til hektene og stå opp. Han så rundt. En eller to forbipasserende smålo, og Thor flirte tilbake til de snudde bort. Han børste bort støv og gned armene; stolheten var såret, men ikke kroppen.
Humøret kom tilbake da han så rundt, helt blendet av ting og innså at han burde være glad for at han hadde kommet så langt. Nå som han var ute av vognen, kunne han fritt se rundt. Og det var et ekstraordinært syn: Kongens hoff var så stort øyet kunne se. It midten lå et storslått stenpalass som var omringet av høye, forsterkede stenvegger som var kronet med brystvern. Og overalt på toppen patruljerte Kongens hær. Rundt han lå det grønne områder som var utmerket vedlikeholdt, stentorg, fontener, og trelunder. Det var en by. Og den var overfylt med mennesker.
På alle steder var det en gjennomstrøm av all slags folk—kjøpsfolk, soldater, embetsmenn—alle hadde det travelt. Det tok Thor flere minutter før han forstod at noe spesielt skulle skje. Mens han vandret videre så han forberedelsene—stoler som ble utplassert, et alter som ble satt opp. Det så ut som de forberedte et bryllup.
Hjertet hans gjorde et byks, da han så langt der borte en arena for dysting. Den hadde en lang sti av jord og en tau som delte arenaen. På et annet felt så han soldater som kastet spyd på fjerne mål; på et annet felt så han bueskyttere sikte på strå. Det virket som det var konkurranser og spill overalt. Det var også musikk: lutter, fløyter og cymbaler, grupper av musikere som vandret rundt; og vin, store tønner som ble rullet ut; og mat, bord som ble dekket, banketter som strakte seg så langt øye kunne se. Det var som han hadde ankommet midt i en diger feiring.
Til tross for alt var så blendende, følte Thor at det hastet å finne Legionen. Han var allerede sen, og han måtte gjøre seg kjent.
Han skyndte seg til første person han så, en gammel mann som virket å være, ut i fra hans blodflekket kjortel, en slakter. Mannen skyndte seg ned veien. Alle var så travle her.
«Unnskyld meg», sa Thor og grep armen hans.
Mannen så ned på Thors hånd med misnøye.
«Hva er det gutt?»
«Jeg ser etter Kongens legion. Vet du hvor de trener?»
«Ser jeg ut som et kart?» hveste mannen og stormet avgårde.
Thor ble satt ut av hvor uhøflig mannen var.
Han skyndte seg til neste person han så, ei kvinne som eltet mel på et langt bord. Det var flere kvinner ved dette bordet, alle arbeidet hardt,