Men det var noe annerledes i dag som gjorde at Thor ikke lengre brydde seg, og fikk han til skyve forsiktighet til siden. En del av ham ville bryte grenser, komme seg bort fra hjemmet så langt som mulig, og la livet ta ham hvor enn den ville.
Han gikk inn lengre, pauset, og ble usikker på hvor han skulle gå. Han merket seg spor, slik som bøyde grener. Dette er veien sauen må ha hatt gått, så han gikk i denne retningen. Etter en stund så snudde han igjen.
Før en time hadde passert hadde han håpløst gått seg bort. Han prøvde å huske retningen som han kom fra—men var ikke lengre sikker. En ubehagelig følelse begynte å ta form i magen, men han tenkte at den eneste veien ut var forover, så han fortsatte videre.
Langt bort så Thor en solstripe og gikk mot den. Nå stod han foran en lysning og stoppet ved kanten av stedet og ble helt urørlig. Han kunne ikke tro hva han så.
En mann stod med ryggen til Thor, og var kledd i en blå satengkappe. Nei, ikke en mann—Thor kunne føle det. Han var noe annet. En druide, kanskje. Han stod rakt og var høy. Hodet var dekket av en hette, og han stod helt stille som om han ikke hadde eneste bekymring i verden.
Thor visste ikke hva han skulle gjøre. Han hadde hørt om druider, men han hadde aldri møtt en. Fra merkene på kappen som var prydet med gyldne mønstre, visste han at dette var ingen vanlig druide. Dette var kongelige merker. Merker som tilhørte Kongens hoff. Thor kunne ikke forstå det. Hva gjorde en kongelig druide her?
Etter det som føltes som evighet, snudde druiden seg sakte og vendte ansiktet mot Thor. Da druiden gjorde dette, gjenkjente Thor ansiktet. Det tok pustet hans. Det var en av de mest kjente ansiktene i kongeriket: Kongens personlige druide. Det var Argon, rådgiveren til kongene i det vestlige kongeriket for mange århundre. Hva han gjorde her, langt unna det kongelig hoff, i midten av Mørkskog, var et mysterium.
Thor lurte på om han fantaserte.
«Dine øyne lurer ikke deg», sa Argon og stirret rett på Thor.
Stemmen hans var dyp, eldgammel, som om den kom fra trærne. De store gjennomskinnelig øynene hans borret rett igjennom Thor og målte ham. Thor følte en intenst energi stråle fra druiden—som om han stod foran solen.
Thor gikk ned på kne og bøyde hodet.
«Min herre», sa han. «Jeg beklager at jeg forstyrret deg.»
Mangel på respekt ovenfor Kongens rådgiver ville føre til fengsel eller død. Dette faktumet hadde blitt inngrodd i Thor fra da han ble født.
«Stå opp barn», sa Argon. «Hvis jeg ønsket at du skulle knele, hadde jeg bedt om det.»
Langsomt stod Thor opp og kikket på ham. Argon tok flere steg nærmere. Han stoppet og stirret på Thor, til Thor følte seg ukomfortabel.
«Du har dine mors øyne», sa Argon.
Thor ble satt ut. Han hadde aldri møtt sin mor, og hadde aldri møtt noen, bortsett fra faren, som kjente henne. Han hadde blitt fortalt at hun døde i barsel, noe som Thor alltid hadde skyldsfølelse for. Han hadde alltid mistenkt at dette var derfor hans familie hatet ham.
«Jeg tror du forveksler meg med noen andre», sa Thor. «Jeg har ikke en mor.»
«Har du ikke?» spurte Argon med et smil. «Ble du født av en mann?»
«Jeg mente å si, min herre, at min mor døde under fødsel. Jeg tror du har tatt feil.»
«Du er Thorgrin av klanen McLeod. Den yngste av fire brødre. Han som ikke ble valgt.»
Thors øyne ble vidåpne. Han visste knapt hva han skulle si om dette. At noen som Argon visste hvem han var—var mer enn han kunne takle. Han ville aldri tro at han var kjent for noen utenom landsbyen.
«Hvordan...visste du dette?»
Argon smilte, men svarte ikke.
Thor ble plutselig veldig nysgjerrig.
«Hvordan...», la Thor til og rotet etter ord, «...hvordan kjenner du min mor? Har du møtt henne? Hvem var hun?»
Argon snudde og begynte å gå.
«Det er tid for spørsmål senere», sa han.
Thor så han gå og var forvirret. Det var slik et forvirrende og mystisk møte og alt hendte så raskt. Han bestemte at han ikke kunne la Argon gå; han skyndte seg etter ham.
«Hva gjør du her?» spurte Thor og skyndte seg for å holde tritt med ham. Argon som brukte sin stav, en eldgammel gjenstand av elfenben, gikk forbløffende raskt. «Du ventet ikke på meg, gjorde du vel?»
«Hvem ellers?» spurte Argon.
Thor skyndte seg igjen for å holde tritt. Han fulgte Argon inn i skogen og forlot lysningen bak dem.
«Men hvorfor meg? Hvordan visste du at jeg ville være her? Hva er det du vil?»
«Så mange spørsmål», sa Argon. «Du fyller luften. Du bør lytte istedenfor.»
Thor fulgte etter ham, mens de fortsatte gjennom den tykke skogen og gjorde sitt beste for å være stille.
«Du kom for å lete etter sauen som ble borte», hevdet Argon. «Et beundringsverdig handling. Men du kaster bort tiden din. Hun vil ikke overleve.»
Thors øyne ble vidåpne.
«Hvordan visste du dette?»
“Jeg kjenner til verdener du aldri vil, gutt. I det minste ikke ennå.»
Thor undret mens han gikk raskt for å holde tritt.
«Men du vil ikke lytte. Det er din natur. Sta. Slik som din mor. Du kommer til å forsette etter din sau, for du har bestemt deg for å redde henne.»
Thor ble rød da Argon leste tankene hans.
«Du en egensidig gutt», la han til. «Du har en sterk vilje. For stolt. Positive egenskaper. Men en dag vil det sikre ditt nederlag.
Argon begynte å stige opp en mosete åskam, og Thor fulgte etter.
«Du vil være med i Kongens legion», sa Argon.
«Ja!» svarte Thor spent. «Har jeg en sjanse? Kan du sørge for at det skjer?»
Argon lo, en dyp, hul lyd som sendt frysninger opp Thors ryggrad.
«Jeg kan sørge for at alt og ingenting skjer. Din skjebne har allerede blitt skrevet. Men det er opp til deg å velge den.»
Thor forstod ikke.
De nådde toppen av åskammen. Argon stoppet og vendte seg mot ham. Thor stod bare noen fot unna, og Argons energi brente igjennom ham.
«Din skjebne er et viktig», sa han. «Ikke vend ryggen til den.»
Thors øyne ble store. Hans skjebne? Viktig? Han følte at han vokste seg stolt.
«Jeg forstår ikke. Du snakker i gåter. Vær så snill, fortell meg mer.”
Argon forsvant.
Thor måpte av overraskelse. Han kikket i alle retninger, lyttet og undret. Hadde han forestilt seg alt sammen? Eller var det en vrangforestilling?
Thor snudde seg og undersøkte skogen; fra dette utsiktsstedet, høyt oppe på åskammen, kunne han se lengre enn før. Mens han så utover, så han en bevegelse langt borte. Han hørte en lyd og var sikker på at det var sauen.
Han snublet ned den mossekledde åskammen, skyndte seg mot lyden og tilbake gjennom skogen. Mens han sprang av sted kunne han ikke la være å tenke på møtet med Argon. Han hadde knapt forstått hva som hadde skjedd. Hva var det Kongens druide gjorde her av alle steder?