– Hva vil du, stinker? Spurte Ottila.
– Kan jeg røyke, sjef? spurte gubben usikkert.
– Hva, det stinker?
– Ikke det rette ordet. Du, vandretur, snudde et råttent lik av en dinosaur?
– Nei, jeg bare flikket den og la den lille duen ut, som i seg selv ikke oksygenerer.
– Ok, røyk.
Den gamle mannen gikk ut og tok ut en sigarett.
– Vent!
– Hva, sjef?
– Bare la rumpa ligge i låven.
– Hehe, det forsto spøken. – Squatted ved låven og ville tenne en sigarett…
– … Kan ikke, eller hva? – Feilfeil.
– Nei, sjef, bare Belomor.
– Kom hit.
Den gamle mannen holdt fram en sigarett. Ottila tok den og tente den. Sigaretten var ren, uten tilsetningsstoffer.
– På, røyk. – Ga Ottil til sigarettpadden.
– Og du i lang tid til oss?
– Jeg har vært her i seks år og har tenkt for alltid. Jeg har forsonet meg. Han spyttet på karrieren. Traded for denne fantastiske verdenen, som den bærer møkk og dritt fra… Jævla ham. Kort sagt, hva er jeg lei av allerede?
– Nei, da jeg bodde her til siste gang jeg tjenestegjorde, byttet distriktspolitimennene som hansker.
– Og hvorfor?
– Årsakene var forskjellige: de drakk for mye, og deretter stjal de målrettet.
– Det truer meg ikke. Jeg er oppført blant mine overordnede som ikke-drikker og selger. Fortell meg noe, kan jeg være ferdig med å bygge en låve før høsten?
Den gamle mannen undersøkte bygningen, som var halvparten av tegl. De kollapsede hullene i veggene ble lappet opp: enten råtten kryssfiner, deretter takmateriale, så sekker.
– Du kan. Bare alt dette trenger å skiftes ut. Ja, og veggene dine er foreldet.
– Og hvor gamle er de?
– Ohhhh! Sjef, ja, så vidt jeg kan huske sto denne bygningen. Her pleide det å være en gårdsplass til noen kjøpmann. I revolusjonen, sier de, fanget de en rømming fra rødfjærene, og der endte de opp med hele familien.
– Hvor?
– Hva, hvor?
– Vel, gjort.
– Ah, så her i fjøset. Og så var det et lager, og etter krigen – en høyborg.
– Moro. Klarer du det? Ikke demonter selvfølgelig til slutt. Kvernene er fortsatt sterke, de er også stein. Bare fullfør dem.
– For en fin klokke vil ikke fungere. Dessuten trenger du en assistent og ikke en, minst to. Og selvfølgelig et forskudd, da blir det et insentiv.
– Det kommer en fin klokke på forhånd, men vi får se. Men jeg vil betale hvis det er verdt det. Som – jeg vil gi en chervonets, men nei – dommeren vil gi en chervonets. Så vi ble enige. Og i lærlingen vil jeg si deg Idot. Vet du dette?
– Selvfølgelig. Dette er en idiot fra Kyzikhston. – den gamle mannen frøs sur.
– Og hva?
– Ja, han er en narkoman, jeg skal knulle. – den gamle mannen prikket Adams eple med fingrene.
– Og du?
– meg? Jævla det, dette er nøkkelen som lurer på denne moronen.
– Og hva, kommuniserer de egentlig? hun er god på ham.
– Ja, han tilbød henne ekstra inntekt. Ved å drikke, selvfølgelig.
– I retten vil du selvfølgelig ikke vitne om disse ordene mot Idot.
– Du holder meg for noen, sjef. Jeg er ikke en tispe. Jeg har ikke vært i sonen, og jeg danset ikke til din pipe. Bedre tid enn en frihåndsbøtte.
– Avkjøl. Dette er meg. Hva om?!
– Jeg forstår det, sjef.
– Og vil Baba Klava kunne jobbe?
– Selvfølgelig. Selv om hun er 65 år, pløyer hun som en bulldoser. Men Idot?! Det vil være problemer.
– De vil ikke. Jeg vil tiltrekke henne også.
– Og pengene er like for alle?
– Du mer, men etter fine timer.
– Og hvis vi gjør det, og vi ikke vil finne en fin klokke?
– Få en Chirp fra meg, og straffen blir ikke gitt. Mye jobb.
– Men hva er det å bygge?
– Svinestokken må økes. Jeg vil ha griser. Vel, så, hendene på?
Den gamle mannen trakk på skuldrene.
– Vel, hvis under disse forholdene, tre stykker.
– Du er fire, og ikke glem begrepet.
«Det og det,» ristet han på hodet og myste mot fjøset, «selvfølgelig er jeg enig.»
– Da ble vi enige. Vil du betale. Jeg vil gi deg penger, men du er også etterspurt, kutter du dem, padde?
– Ooooh, meg?! Dritt spørsmål, sjef, la oss gjøre det!! – Den gamle mannen pustet dypt og tente på en annen sigarett. – Så jeg liker en formann?!
– Det virker som.
– Og når skal jeg begynne?
– Og selv nå vil jeg si til Arutun som Idota og bestemor Klavka har med seg. Og her er Idot.
– Husk moren, han vil dukke opp.
Idot dukket opp i døren.
– Vel, hva tok du med? – Veggedyr henvendte seg til ungen.
– Kontant.
– Hvor mye?
– Et par stykker nok?
– Nok, men det er ikke alt. Du vil hjelpe den gamle, han vil forklare deg alt.
– Til dette? Nå, sjef, han er lekker.
– Jeg vil se ut i øyet ditt nå, svare for basaren, tegne? – Og padden stormet med Pitchfork, som ikke var langt unna, på Idot.
– Vent! – Jeg fikk luftpistolen til Idot. – Nå skal jeg skyte eggene.
– Ohhh? Er du med en pistol?
– Alt er lovlig, leder. Far ga. Her fra slike snegler.
– Er du ikke redd? Du er her arrestert. Kan jeg ringe faren min? Han vil ikke gjøre deg lekker, men han vil gi deg pipetter, du vil huske det for livet. Og hvor fikk du at padden er full av hull?
– Ja, alle snakker i landsbyen.
– Hva klør du, ansiktet Kalbit. Hvorfor sier de ikke pisse i øynene mine?
– Så ro deg ned og jobb, hvis du ikke vil ha problemer… Alt… Stille! Jeg sa: du vil jobbe et sted, periode!!! – skrek distriktsgeneralen Klop Ottila Aligadzhievich på hele gården.
– Så yazh gal? – overrasket Idot.
– Ok. La oss starte fra begynnelsen: Hva slags bagasjerom?
– Mine. Det vil si, faren ga.
– Er det tillatelse?
– Det er det.
– Sjekk