Etter som føltes som en evighet, så var Thor i ferd med å snu bort, men da så han en skikkelse lene hodet ut av vinduet med beggene hendene holde fast på vinduskanten og så rundt med et forvirret uttrykk.
Thor stod opp, sprang flere steg bort fra veggen, og vinket høyt med en arm.
Reece så ned og merket ham. Reece sitt ansikt lyste av gjenkjennelsen, som var synlig i fakkellyset, selv fra her, og, Thor var lettet over å se glede i ansiktet hans. Det fortalte ham hva han trengte å vite: Reece ville ikke angi ham.
Reece signalerte at han skulle vente, og Thor skyndte seg tilbake til veggen. Han satte seg lavt på huk akkurat da en vakt snudde seg mot han.
Thor ventet, men visste ikke hvor lenge. Han var når som helst klar for å flykte fra vaktene, da Reece endelig dukket opp. Han sprang ut gjennom en dør i ytterveggen, pustet tungt mens han så i begge retninger og deretter så Thor.
Reece skyndte seg over og omfavnet ham. Thor var overlykkelig. Han hørte noe klynke, og så ned, til hans glede, Krohn som var gjemt under Reece sin skjorte. Krohn hoppet nesten ut av skjorten da Reece strakte ned og gav ham til Thor.
Krohn—den voksende hvite leopardvalpen som Thor hadde reddet—bykset opp i Thors armer og da Thor klemte han klynket og hvinte Krohn mens han slikket Thors ansikt.
Reece smilte.
«Når de tok deg bort, prøvde han å følge etter, og jeg tok ham for å sørge for at han var trygg.»
Thor grep Reeces underarm i takknemlighet. Så lo han mens Krohn slikket han.
«Jeg har savnet deg også, gutt», Thor lo og kysset ham. «Stille nå, ellers vil vaktene høre oss.»
Krohn ble stille som om han forstod.
«Hvordan rømte du?» spurte Reece overrasket.
Thor trakk på skuldrene. Han visste ikke helt hva han ville si. Han følte seg fremdeles ukomfortabel å snakke om kreftene sine, som han ikke forstod. Han ønsket ikke at de andre skulle tro han var et slags misfoster.
«Jeg hadde flaks, antar jeg», svarte han. «Jeg så en mulighet og tok den.»
«Jeg er overrasket over at folk ikke rev deg i stykker», sa Reece.
«Det er mørkt», sa Thor. «Jeg tror ikke noen kjente meg igjen. Ikke ennå, iallefall.»
«Vet du at alle soldater i kongeriket er på utkikk etter deg? Vet du at min far har blitt stukket?»
Thor nikket alvorlig. «Går det bra med ham?»
Ansiktet til Reece sank.
«Nei», svarte han dystert. «Han er døende.»
Thor følte seg sønderknust, som om det var hans egen far.
«Du vet at jeg ikke var innblandet, ikke sant?» spurte Thor håpende. Han brydde seg ikke hva andre trodde, men han trengte at hans beste venn, MacGils yngste sønn, visste at han var uskyldig.
«Selvfølgelig», sa Reece. «Ellers ville jeg ikke være her.»
Thor kjente en bølge av lettelse, og klappet Reece på skulderen i takknemlighet.
«Men resten av kongeriket ville ikke ikke tro på deg som meg», la Reece til. «Det tryggestet stedet for deg er langt fra her. Jeg skal gi deg min raskeste hest, en pakke med forsyninger, og sende deg langt bort. Du må gjemme deg til alt dette stilner, til de finner den riktige morderen. Ingen tenker klart nå.»
Thor ristet på hodet.
«Jeg kan ikke dra», sa han. «Det vil føre til at jeg ser skyldig ut. Andre må vite at jeg ikke gjorde dette. Jeg kan ikke løpe fra problemene mine. Jeg må renvaske navnet mitt.»
Reece ristet på hodet.
«Hvis du blir her, så finner de deg. Du blir fengslet igjen—og deretter henrettet—hvis du ikke blir først drept av en mobb.»
«Det er en sjanse jeg må ta», sa Thor.
Reece stirret på ham lenge og hardt, og uttrykket forandret fra å være bekymret til å bli beundrende. Til slutt nikket han sakte.
«Du er sta. Og dum. Veldig dum. Det er derfor jeg liker deg.»
Reece smilte. Thor smilte tilbake.
«Jeg må treffe faren din», sa Thor. «Jeg må få en sjanse til å forklare ham, ansikt til ansikt, at det ikke var meg, at jeg ikke var innblandet. Hvis han bestemmer seg for å fengsle meg, så la det skje. Men jeg må få en sjanse. Jeg vil at han skal vite dette. Det er alt jeg ber fra deg.»
Reece stirret tilbake i oppriktighet mens han vurderte Thor. Til slutt, etter det som føltes som en evighet, nikket han.
«Jeg kan ta deg med til ham. Jeg vet om en bakvei. Den fører til hans kammer. Det er farlig—og når du er inne, så er du på egenhånd. Det er ingen vei tilbake. Det er ingenting jeg kan gjøre for deg da. Det kan føre til døden. Er du sikker på at du vil ta den sjansen?»
Thor nikket tilbake med dødelig alvor.
«Ja vel», sa Reece og plutselig strakte ned og kastet en kappe til Thor.
Thor fanget den og så opp overrasket; han innså at Reece hadde planlagt dette fra begynnelsen av.
Reece smilte da Thor så opp.
«Jeg visste at du ville være dum nok til å bli. Jeg forventet ikke noe annet fra min beste venn.»
KAPITTEL FIRE
Gareth gikk rundt i kammeret sitt, og gjennopplevde kveldens hendelser mens han var fylt med angst. Han kunne tro hva som hadde hendt i festen, og at det hadde gått så galt. Han kunne knapt forsto hvordan den teite gutten, den utenforstående Thor, som hadde på en eller annen måte fått vite om forgiftningsplanen hans—og i tillegg, klart å faktisk hindre begeret å bli drukket. Gareth tenkte tilbake på det øyeblikket han så Thor hoppe opp, slå bort begeret, da han hørte begeret treffe sten, vinen bli sølt ut på gulvet og så alle sine drømmer og ambisjoner renne ut med vinen.
I det øyeblikket hadde Gareth blitt ruinert. Alt han levde for hadde blitt knust, Og da den hunden slikket opp vinden og falt død om—visste han at han var ferdig. Han så hele livet passere forbi, så at han ble oppdaget, dømt til et liv i fangehullet for mordforsøk på hans far. Eller verre, ble henrettet. Det var idiotisk. Han skulle aldri ha gjennomført planen og aldri besøkt den heksa.
Garteh hadde, i det minste, handlet raskt. Og tok en sjanse og hoppet på beinene og var den første som å la skylden på Thor. Da han tenkte tilbake, ble han stolt av seg selv, for at han hadde reagert så raskt. Det hadde vært et øyeblikk av inspirasjon, og til hans forbløffelse så hadde det virket. De hadde dratt Thor unna, og etterpå hadde fest gått videre. Men naturligvis så var ikke alt det samme etter hendelsen, men i det minste så lot det til at mistenksomheten falt rett på gutten.
Gareth ba om det forble slik. Dette hadde vært tiår siden et mordforsøk hadde hendt på en MacGil, og Gareth fryktet at dette kom til bli en etterforskning, at de ville undersøke ting mer grundigere. Han tenkte tilbake og innså at det var idiotisk å forgifte ham. Hans var uslåelig. Gareth burde ha visst det. Han hadde handlet over evne. Og nå kunne han ikke la være å føle at det var bare et tidsspørsmål før mistenksomheten ble rettet mot ham. Han ville gjøre alt han kunne for å bevise Thors skyld og få ham henrettet før det var for sent.
I det minste hadde Gareth på en måte gjenreist seg: etter det mislykkede forsøket så hadde han avlyst mordet. Nå følte Gareth seg lettet. Etter å ha sett planen falle sammen, hadde han innsett at det var en del av ham, dypt inne, som ikke ønsket å drepe faren allikevel og som ikke ønsket ha blod på hendene. Han ville ikke bli konge. Han ville kanskje aldri bli konge. Men etter kveldens hendelser som ikke falt i god smak. I det minste ville han være fri. Han ville aldri trenge å håndtere stresset med dette igjen: hemmelighetene,