Hun smilte og nikket og bøyde seg frem, til hennes hår møtte det lyse håret om det runde og storøyde barneåsyn hun så i bekken.
Rundt omkring vokste det så ustyrtelig mange av de fine lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt etterhvert med gresstrå, til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned mot sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut, nu hun var smykket som en voksen mø der skal gå i dansen.
Hun helte seg over vannet og så sitt eget mørke billede stige opp fra bunnen og bli klarere, ettersom det kom henne imøte – da så hun i bekkens speil at det stod et menneske mellom bjerkene på hin siden og lutet seg mot henne. Brått rettet hun seg opp på kne og så ditover. Først syntes hun bare det var fjellveggen og trærne som klynget seg til dens fot. Men med ett ble hun var et ansikt mellom løvet – det stod en frue derover, med hvitt ansikt, brusende, lingult hår – de store, lysegrå øynene og de spilte, blekrøde nesebor minte om Gullsveinens. Hun var kledd i noe blankt løvgrønt, og grener og kvister skjulte henne opp til de brede bryster, som var fullsatte med spenner og blanke kjeder.
Kristin stirret på synet – da løftet fruen en hånd og viste henne en krans av gullblomster; hun vinket med den.
Bak seg hørte hun Gullsvein vrinske høyt og skremt – hun snudde hodet – hingsten steilet, skrek så det ljomet, kastet omkring og satte oppover så jorden drønnet. De andre hestene fulgte – de tok rett opp i uren, så sten raste dundrende utfor, og grener og røtter brøtes og raslet.
Da skrek Kristin himmelhøyt. «Far,» skrek hun, «far!» Hun kom seg på føttene, løp oppover etter hestene og torde ikke se seg tilbake over skulderen, kløv oppover i uren, trådte i kjolekanten sin og skridde ned et stykke, klatret igjen og tok for seg med blødende hender, krøp på såre, forslåtte knær, ropte på Gullsveinen innimellom hun kalte på faren – mens svetten spratt ut over hele hennes kropp, rant som vann ned i øynene hennes, og hjertet dunket som om det ville slå seg sund mot brystkurven; angstens gråt klemte henne i strupen.
«Å far, å far!»
Da hørte hun hans stemme et sted over seg. Hun så han kom i lange byks nedigjennom uren – den lyse, solhvite ur; småbjerk og osp stod stille oppetter og blikket med små sølvblikt fra bladene – fjellien var så stille og så lys, men faren kom springende nedover og ropte hennes navn, og Kristin seg sammen og skjønte at nu var hun berget.
«Sankta Maria!» Lavrans knelte ned ved datteren og tok henne inn til seg – han var blek og underlig om munnen, så Kristin ble enda reddere; det var som så hun først i hans åsyn hvor stor en fare hun hadde vært stedt i.
«Barn, barn,» – han løftet opp hennes blodige hender, så på dem, så kransen om hennes blottede hår og rørte ved den. «Hva er det – hvordan er du kommet hit, Kristin liten —»
«Jeg gikk med Gullsvein,» hulket hun inntil ham. «Jeg ble så redd for dere sov alle, men så kom Gullsvein —. Og så var det en som vinket til meg nede ved åen der —»
«Hvem vinket – var det en mann?»
«Nei, det var en frue – hun vinket med en krans av gull – jeg tror det var dvergmøen, far —»
«Jesus Kristus,» sa Lavrans sakte og slo kors over barnet og seg selv.
Han hjalp henne oppover til de kom til en gressbakke; da løftet han henne opp og bar henne. Hun hang inntil hans hals og storgråt – kunne ikke stanse, alt han hysjet på henne.
Om litt møtte de mennene og Isrid. Hun slo hendene sammen da hun hørte hva som var hendt:
«Ja, dette har nok vært alvemøen – hun har villet lokke dette vakre barnet inn i berget, kan dere vite —»
«Ti stille,» bød Lavrans barsk. «Vi skulle ikke snakke om slikt som vi gjorde her i skogen – en vet ikke hvem som er under stenene og hører hvert ord.»
Han drog den gylne kjede frem under skjorten sin og hengte den og relikviekorset om Kristins hals, stakk det inn på hennes bare kropp.
«Men dere alle,» sa han, «må vokte vel på munnen deres, for dette må Ragnfrid aldri få spurt, at barnet har vært stedt i slik fare.»
Nu fikk de fatt på hestene som hadde løpt tilskogs, og gikk siden raskt ned til seterløkken hvor de andre hestene gikk. Alle satt da opp, og de red bortover til Jørundgårdsseter; det var ikke lange veien.
Solen var ved å gå ned da de kom dit; feet var i kveen; og Tordis og gjeterne holdt på å melke. Inne i selet stod grøten kokt til dem, for seterfolket hadde sett dem oppe ved varden før på dagen, så de var ventet.
Da først stilnet Kristins gråt. Hun satt på farens fang og spiste grøt og rømme av samme skje som han.
Lavrans skulle neste dag inn til et vann lenger inne på fjellet; der lå noen av hans gjetere med oksene. Kristin skulle fått følge med, men nu sa han hun fikk bli igjen i selet: – «og dere får passe på, både Tordis og Isrid, å holde døren stengt og ljoren lukket til vi kommer tilbake igjen, både for Kristins skyld og den vesle udøpte der i vuggen.»
Tordis var blitt så skremt at hun torde ikke bli heroppe med den lille, og hun var ennu utenfor kirkeveggen etter barselet sitt – helst ville hun fare ned og bli i bygden med det samme. Lavrans sa han syntes dette var rimelig; hun kunne bli med dem nedover neste kveld; han mente han kunne få en eldre enke, som tjente på Jørundgård, hitopp i hennes sted.
Tordis hadde bredt søtt, friskt fjellgress under skinnene i benken; det luktet så sterkt og godt, og Kristin sovnet nesten mens faren leste Fadervår og Ave Maria over henne.
«Ja, det skal bli en stund til jeg tar deg med ut i fjellet igjen,» sa Lavrans og klappet henne ved kinnet.
Kristin våknet opp med et sett:
«Far – får jeg ikke bli med deg sørover heller i høst, som du har lovet —»
«Det får vi nu se på,» sa Lavrans, og straks etter sov Kristin sødelig mellom saueskinnene.
II
Hver sommer pleide Lavrans Bjørgulfssøn å ri en tur sørover og se til sin gård i Follo. Disse farens reiser var som årsmerker i Kristins liv – de langsomme ukene han var borte og den store gleden når han kom hjem med vakre gaver, utenlandske tøyer til brudekisten hennes, fiken, rosiner og honningbrød fra Oslo – og meget rart å fortelle henne.
Men dette året skjønte Kristin at det stod noe på utover det vanlige med farens reise. Den ble utsatt og utsatt, de gamle fra Loptsgård kom ridende rett som det var, og satt over bordet med hennes far og mor, snakket om arvegang og odel og løsningsrett og vanskelighetene ved å drive gården her ifra og om bispesetet og kongsgården i Oslo som tok så meget arbeidshjelp fra landbruket i nabolaget. De hadde nesten ikke stunder til å leke med henne, men hun ble sendt ut i ildhuset til pikene. Hennes morbror, Trond Ivarssøn fra Sundbu, kom over til dem oftere enn han pleide – men han hadde aldri brukt å skjemte eller kjæle med Kristin.
Etterhvert fikk hun noe rede på hva det gjaldt. Faren hadde helt siden han kom til Sil, søkt å samle jord under seg her i bygden, og nu hadde ridder Andres Gudmundssøn foreslått Lavrans å makeskifte Formo, som var herr Andres’ mors odelsgård, mot Skog, der lå bedre til for ham, siden han var ved kongens hird og sjelden kom hit til dalen. Lavrans ville ugjerne skille seg med Skog, som var hans odelsgård – den var kommet i hans ætt ved kongegave; dog ville byttet være fordelaktig for ham på mange måter. Men også Lavrans’ bror, Åsmund Bjørgulfssøn, ville gjerne løse Skog til seg – han bodde nu på Hadeland, hadde giftet seg til en gård der – så det var usikkert om Åsmund ville vike sin odelsrett.
Men en dag sa Lavrans til Ragnfrid at dette året ville han ha Kristin