«Hun er kald om hender og føtter,» sa han. «Vi får legge noen kagger med varmt vann ved henne – og så får dere ikke røre mere på henne, før fru Åshild kommer.»
Kristin lot seg lydløst gli overende i benken og lå som hun sov. Hennes hjerte hamret av angst – hun hadde ikke forstått meget av samtalen mellom Sira Eirik og moren, men den hadde skremt henne forferdelig, og hun visste vel den hadde ikke vært for hennes ører.
Moren reiste seg for å gå etter kaggene; da brøt hun hulkende sammen: «Be for oss allikevel, Sira Eirik!»
Litt etter kom moren tilbake med Tordis. Presten og kvinnene syslet nu med Ulvhild, og da ble Kristin funnet og sendt ut.
Lyset blendet barnet, da hun stod i tunet. Hun hadde syntes det meste av dagen måtte være lidd mens hun satt i den mørke vinterstue, og så lå husene lysegrå og gresset skinte blankt som silke i det hvite middagssolskinn. Elven blinket bakom orekrattets musørede, gylne gitter – den fylte luften med sitt muntre og enstonige brus, for den løp stri i et flatt og storstenet leie her ved Jørundgård. Fjellveggene steg opp i klarblå dis, og bekkene sprang nedover i brånende sne. Den søte og sterke vår herute fikk henne til å gråte av sorg over all hjelpeløsheten hun følte alle steder omkring seg.
Det var ingen mennesker på tunet, men hun hørte det snakket i karlestuen. Frisk muld var spredd over den flekk hvor hennes far hadde slått ihjel oksen. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg – da krøp hun bak veggen til nystuen, som var lagt opp i et par stokkers høyde. Derinne lå hennes og Ulvhilds lekesaker; hun ryddet dem sammen i et hull mellom den underste stokken og grunnmuren. I den siste tiden hadde Ulvhild villet ha alle hennes leker; det hadde hun vært lei for sommetider. Hun tenkte, hvis søsteren ble frisk, ville hun gi henne alt hun eide. Og tanken trøstet henne litt.
Hun tenkte på munken i Hamar – han var viss på at det kunne hende jærtegn for alle mennesker, han. Men Sira Eirik trodde ikke så visst på det, og ikke foreldrene heller – og det var dem hun var mest vant til å høre på. Det falt som et forferdelig trykk over henne da hun første gang ante at folk kunne tenke så forskjellig om så mange ting – og det ikke bare onde, gudsfiendske mennesker og gode, men sånne som broder Edvin og Sira Eirik – moren og faren; hun følte med ett at de også tenkte forskjellig om mange ting. —
Tordis fant henne sovende der i kroken sent på dagen og tok henne inn til seg; da hadde barnet intet spist siden morgenen. Tordis våket med Ragnfrid over Ulvhild om natten, og Kristin lå i hennes seng med Jon, Tordis’ mann, og Eivind og Orm, småguttene deres. Lukten av kroppene deres, mannens snorking og de to småbarnas jevne pust fikk Kristin til å gråte stille. Det var ikke lenger siden enn forrige kvelden at hun hadde lagt seg, som hver natt i sitt liv, med sin egen far og mor og liten Ulvhild – det var som å tenke på et rede der var revet sund og splittet, og hun selv lå slengt ut fra ly og de vinger der hadde varmet henne alltid. Tilslutt gråt hun seg i søvn, alene og ulykkelig mellom de fremmede menneskene. —
Neste morgen, da hun kom opp, fikk hun vite at morbroren og hele hans følge var ridd av gården – i vrede; Trond hadde kalt sin søster et galt og vanvittig kvinnfolk og sin måg en vott og en tåpe som aldri hadde visst å biksle hustruen sin. Kristin ble het av harme, men hun skammet seg og – hun forstod godt at det var en grov usømmelighet som var skjedd, når moren hadde drevet sine nærmeste frender av gården. Og for første gang demret det for henne at det var noe ved moren som ikke var som det skulle være – at hun var annerledes enn andre koner.
Mens hun stod og grublet på dette, kom en tjenestemø og sa hun skulle gå opp i loftet til sin far.
Men da hun trådte inn i loftsstuen, glemte Kristin å se etter ham, for midt imot den oppslåtte dør, med lyset like i sitt åsyn, satt en liten kvinne som hun skjønte måtte være trollkonen. Enda Kristin hadde ikke tenkt hun skulle se slik ut.
Hun syntes barneliten og sped, for hun satt i den store karmstolen som var blitt båret ditopp. Det var også stilt opp et bord foran henne, duket med morens fineste sprangede linduk. Flesk og fugl var satt frem i sølvdisken; det var vin i en maserkumme, og farens eget sølvstøp hadde hun til å drikke av. Hun var ferdig med å spise og holdt på med å tørke sine små og smale hender i en av morens beste håndduker. Ragnfrid stod selv foran henne og holdt et messingbekken med vann for henne.
Fru Åshild lot håndduken synke i sitt fang, smilte til barnet og sa med en klar og yndig stemme:
«Kom hit til meg, du! Vakre er de barna du har, Ragnfrid,» sa hun til moren.
Hennes åsyn var meget rynket, men så skjært hvitt og rosenrødt som et barns, og det så ut som huden måtte være like myk og fin å røre ved. Munnen var rød og frisk som en ung kvinnes, og hennes store, gullige øyne skinte. Et fint, hvitt hodelin lå tett om hennes ansikt og var festet under haken med en gullspenne; utenpå det hadde hun et slør av bløt, mørkeblå ull; det falt over skuldrene og sidt ned på hennes mørke, velsittende kledning. Rank var hun som et lys, og Kristin mere skjønte enn tenkte at hun hadde aldri sett så vakker og høvisk en kvinne som denne gamle trollkonen bygdens storfolk ikke ville ha noe å skaffe med.
Fru Åshild holdt hennes hånd i sine gamle myke; hun talte henne til, vennlig og skjemtsom, men Kristin kunne ikke svare et ord. Da sa fru Åshild med en liten latter:
«Er hun redd meg, tro?»
«Nei, nei,» nesten ropte Kristin. Da lo fru Åshild enda mere og sa til moren:
«Hun har kloke øyne, denne datteren din, og gode, sterke hender, er ikke vennet til dovenskap heller, skjønner jeg. Nu vil du trenge en som kan hjelpe deg med å skjøtte Ulvhild, når jeg ikke er her. Derfor kan du la Kristin gå meg til hånde, mens jeg er på gården – hun er gammel nok til det, elleve år?»
Dermed gikk fru Åshild, og Kristin ville følge henne. Da kalte Lavrans på henne fra sengen. Han lå flatt på ryggen med hodedynene stoppet inn under de opptrukne knær; fru Åshild hadde budt at han skulle ligge slik, så ville skaden i brystet hurtigere læges.
«Da blir I vel snart frisk da, far?» spurte Kristin. Lavrans så på henne – aldri før hadde barnet sagt I til ham. Så sa han alvorlig:
«Det er ikke farlig med meg; det er verre med søsteren din.»
«Ja,» sa Kristin og sukket.
Så stod hun litt foran sengen. Faren sa ikke mere, og Kristin fant intet hun skulle ha sagt. Og da Lavrans en stund etter sa hun fikk gå ned til moren og fru Åshild, skyndte Kristin seg ut og la på sprang over tunet ned til vinterstuen.
IV
Fru Åshild ble på Jørundgård det meste av sommeren. Dette førte med seg at folk kom dit og spurte henne til råds. – Kristin hørte Sira Eirik si slengord om det, og det demret for henne at foreldrene likte det ikke meget. Men hun skjøv fra seg alle tanker på disse ting, tenkte heller ikke over hva hun syntes om fru Åshild, men hun var med henne stadig og ble aldri trett av å høre og se på fruen.
Ulvhild lå flatt utstrakt på ryggen ennu i den store sengen. Hennes lille ansikt var hvitt helt ut på leppene, og hun hadde fått svarte ringer under øynene. Det vakre gule håret hennes luktet skarpt av svette, fordi det ikke var blitt tvettet så lenge, og det var blitt mørkt uten glans eller krus i, så det lignet gammelt, værbrent høy. Hun så trett og pint og tålmodig ut og smilte svakt og sykt når Kristin satte seg opp på sengen hos henne og snakket og viste henne alle de vakre gavene som hun hadde fått av foreldrene og alle deres venner og frender vidt omkring. Det var dukker og fugler og fe, og et lite brettspill, smykker og fløyelsluer og brogede bånd: Kristin hadde det i et skrin for henne altsammen – og Ulvhild så på allting med sine alvorlige øyne og slapp sukkende herlighetene ut av de trette hender.
Men når fru Åshild kom bort til henne, lysnet Ulvhilds ansikt opp i glede. Begjærlig drakk hun de leskende og søvndyssende brygg fru Åshild beredte til henne, klaget ikke når fruen stelte henne, og lå lykkelig og lyttet når hun lekte på Lavrans’ harpe og sang – hun kunne